En liten blå ball...
Livet, universet, virkelighet og fantasi, alt blandes i og blir mitt liv. Kunnskap som er hemmelig, opplevelser fra den mørke siden som gjør den lysere enda vakrere,mer dyrebar. Smerter, uutholdelige smerter som får kroppen til å rykke og stivne. Lidelser ord ikke kan beskrive, river i sjelen, prøver å slite den i flere deler. Sorg, det umistelige blir tapt, kvelende knugende sorg,gjør ord fattige. Den eneste lyden som kommer opp, og ut, er et halvkvalt ulende smerte-stønn. Sorgen er så tung at jeg klarer nesten ikke å puste, blir sakte kvalt. Årevis med mishandling,smerter, frykt, og til tider total terror. Årevis med en kropp som hyler etter fred, tilfredsstillelse, og kjærlighet. Et liv i bunnen av den menneskelige tragedie som kalles gateliv. Arr på kroppen, arr i sjelen, der de dypeste kuttene, de vondeste og evige arrene sitter for evig og alltid. Så, plutselig, lys. LYS. Utifra mørket som omslutter både innvendig og utvendig...kommer lys. Fra intet, fra den store tomheten, kommer uventet lys. Og lyset er varmt, lyset er kjærlighet. Min sjel, blir lys. Sterkere, varmere, kjærlighet, lys, kjærlighet, varme, kjærlighet, sterkere, kjærlighet. Et spørsmål, hva skjer? Hvem er du? Svar, du vet hvem Jeg er, og så vet jeg, så husker jeg. Tid uten tid, vi ser sammen på verden som henger i intetheten som en liten blå ball. Så vakker den er. Sammen. Jeg vet hvem Han er nå,lyset, kjærligheten, håpet. Jeg husker. Så vil jeg gå til den lille blå ballen, vet at der er liv, muligheter, valg, kjærlighet. Jeg er redd, redd for å bli glemt. Mitt siste ord...Ikke glem meg, vær så snill, ikke glem meg der nede...Så blir det borte, tilbake i lyset som fyller mørket. Nå vet jeg hvem Du er, nå vet jeg hvorfor Du kom, Du har ikke glemt meg, jeg får lov å huske Deg. Jeg kan huske. Ingen smerte, intet mørke, er lenger virkelig, for jeg husker nå. Jeg vet. Takk.
